Mel.:
Jyden han æ stærk å sej
Borrinjholmarna e få,
dorres lann e bland di små;
men di ved, a dær di går
på enj kløppegrunj, der står.
Kløppan væl i jorn e sjylt
æjla lid i soln forgjyjlt,
men i grunj går kjijlevæjl,
som gjor mujl å kløppefjæjl.
Sæen vâuser tjyjt i vong,
skâuinj gjemmer fâulasong;
å som blomstarna i ænj
liggja huzen spredt omkrænj.
Borrinjholmarna e glâ
for de jemmed som di ha;
å på godt di komma me
når di fosst får lavad te.
Ver ulokker å uvær
komma di varanra nær;
å i vær en alvorsstunj
kjænjes væjl å kløppegrunj.
Karl M.
Kofod