Mel.:
Jeg elsker den gamle, den vaklende rønne
Der ligjer
ed huz læje neran for bakkajn,
å vinjen frå haved mo vijnuen slår.
Ded ligjer så ensamt å najer med nakkajn,
å der hâr ed ligjed i hunrede år.
Der boer en konna, som ajle di kjænjer.
Ded e gamla Âna så liden å grå.
E,jn gong va hon næt, men nu nok inte lænjer.
Der e ræjti monga, der hâuser hvert år.
Dâ Âna va syttan, då fântes der ikje
så dajli' en pibel i bøjn noggijn stå,
va altid på golled, når dajnsijn dejn gjikke,
va altid så hæjlu, så mijl å så glâ.
Så mødte hon Peter der nera på Borra
så râger å strâger me iven så blå.
Di gjefte saj unga å fikj fira horra
å kom i ded huzed ver bakkajn der lå.
Me arbaj frå tilia mårn å te sijla
gjik Åna derjemma, å Âna va glâ.
For horrana vauste å ble snart så vijla,
di kujne me fâr tâ på haved astâ.
Men då di ble gamla på lângfârt di reste.
Snârt Peter å Åna ble ena di to.
Dejn ælsta gjek ner me et sjev, der forliste,
to anra i frammada land satte bo.
A Peter ble gammajl. Hans iven. ble svâga,
å snârt tau ed å me hans fiskeri.
Så såd hajn i stauan å tænjte tebâga.
E,jn da i August va ded hela frambi.
Dejn yngsta å horrana sæl hâr fåed skuda
å sajler astâ imæl frammada havn,
mens Âna hon tænkjer på horrijn deruda
å ber te Vorharre å hvisker hans navn.
I huzed ver bakkajn, hvor Âna hon boer,
der går hon å lajntar hver enesta da
a horrijn ska komma å saj: »Søda moer!«.
Dejn tankan alena gjor Âna så gia!
Svend Lund-Pedersen