Melodi: Katinka,
Katinka
Et gaddeligt stormvær e barstens plaser,
ded rignar já alri ejn bedda.
Då blæste'd nu livæl et vassens grán mer
i to å halfjærs, må ni vedda.
Se, droknada sjøfolk å strânada sjev,
ded hâ ni væl sajtans hørt nok om.
Men varre ded va'd skam, a Kjestena drev
te siøs på Lårs Annarsa lokkom.
Der hadde vad gjijle me kaffe å pjask.
A syp? Nej, ja torr ikkje saj'ed.
A Kjestena hadde nok slogged for rask
å tøllde væl ikkje så majed.
Hon vâunada op henad mi'nat pånå
å va lid urolig i mawajn
å gjikk me sin sarkj å et unjesjørt på
te hused - dær øster i hawajn.
Lid halsæunu va hon å hæsseli træt.
Ded hadde nu nok sina grunja,
for når ijn hår åded å drokked lid tæt,
så hâr ijn ju nømt for å blujna.
A ijnan hun vidste'd, så såd hun å snev
å vâunada ikkje så bajla.
Men så kom ju stormijn, å lokkommed drev.
Jo, hon kom skam næt ud å sajla.
Då folk kom te strân, va hon tre mil te sjøs,
enjhellu for lânt te â bjæra.
Vi vajtada te'na å rawte: Adjøs -
God gjive, a hused må bæra.
Lârs Annars va kjiv å'd - hajn sto der å så,
vår lânt a hans lokkom va henna.
Hvem sâbrian skujlle om Kjestena spå,
a hon fikj så våder ejn ænna?
Ja, seddan kom Kjestena alså astâ,
å ijnijn så mera te hejne.
Så hollde di øfrøl i fijle-fæm dâ,
å svoverinj huggde et mijne.
Men tænkj jer, i hindâjn kom Hyjlebrân Lujn
te Najse å kunje fortælla:
I Ryssland va Kjestenes sjev g åd på grujn.
A dær e hon gjevt å hår bælla.