Horrabællinj
Mel.: Gubben Noa
Horrabællinj
sporr en kjælinj:
Va e'd klokkan slår?
Spo daj nâd å løvva
jemm te sijl å søvva,
skræj madammen.
Bællinj va men
trijle-fira år . 		Hanj for lrenje
klævde brænje
hos enj bâgara,
sa hans ben ble sjæva,
å hanj måtte præva
hos enj broer,
der va goer
pottamâgara.
Bællastompinj
vænde gompinj
jemm te søwafâd.
Hanj tau sjen å spizde,
slabbada å fnizde,
ble som lidinj
ota sjidinj,
når han fikj sinj mâd. 		Udi vonginj
lå hanj monginj
gong å tænjte på,
om hanj skujlle fraja
te en liden paja,
men å saj'ed
ble'nj for majed,
ja gonn, dæmmeså.
Harrinj vâuste,
men hanj hâuste
nâue va hanj hed.
Når hanj skujlle læza,
snødde hanj sin næza,
men hanj fikkje
livæl ikkje
nagged ud å ded! 		Sânt å saja,
injen paja
tâu et sjævs som hanj,
- men så kom en ænjkja,
å så kanj ni tænjkja:
Skobbatrâued
ble forlâuad...
joramoermanj!
Vaskad rener
gjik hanj pener
te enj sjipper hen.
Dær han fikkje hyra
ud me jajten » Thyra« ...
sjøsjøg ble hanj,
læje te hanj
kom i lann ijen.
Johs. Birch